KOMPOSISJONSFORUM på Kunstnernes Hus
Kunstens rolle i samfunnet i dag er under dramatisk press og graden av offentlighet rundt kunstmusikk og hele blomsterbuketten av interdisiplinære kunstuttrykk er i fritt fall. Indre og ytre sensur! Advarsler om massive økonomiske nedskjæringer! Paralyse! Apati! Depresjon! Hjelp! Men dette er ingen tid for å omfavne offerposisjoner! Vi må gjøre jobben selv!
Med pangstart den 14. oktober arrangerer vi åtte spektakulære og utadvendte fora en gang i måneden med tematikker i skjæringspunkter mellom moderne musikk, andre kunstarter, politikk og aktuelle samfunnsspørsmål. Det vil inviteres Kunst-Galácticos på Champions League-nivå til tre-timers sylskarpt kuraterte seminar-shows på tvers av fagområder, disipliner, nerde-nivå, smak, lukt, intelligens og sjangre. Med andre ord: «Komposisjon» forstås herved i sin mest radikalt åpne forstand. Målgruppen er det store universelle «vi»: ALLE! Hurra!
Tirsdag 20.januar 2026
kl 18-ca21
«HVEM ER MUSIKKENS ODD NERDRUM? – OG/ELLER
HVA ER SAMTIDSMUSIKKENS FORHOLD TIL KLASSISK MUSIKK?»
med Marcus Paus og Herman Vogt
DATES 2026
TIRSDAG 20.JANUAR kl 18 - ca.21
TIRSDAG 10.FEBRUAR kl 18 - ca.21
TIRSDAG 10.MARS kl 18 - ca.21
TIRSDAG 14.APRIL kl 18 - ca.21
TIRSDAG 12.MAI kl 18 - ca.21
Hva om hele det jævla 20. århundret («Ekstremismens århundre» i følge historikeren Eric Hobsbawm) var en kunstmusikalsk blindvei (du veit: atonalitet, klangkomposisjon, åpen form, crushtones, klipping av publikums slips...)? Hva om den Beethovenske sonatesatsen fortsatt er uovertruffen i forhold til mer slumsete moderne formprinsipper? Hva om tonalitet faktisk er noe «naturlig» og «universelt»? Kan man definere «kompositorisk håndverk» i dag? Hva om den klassiske tradisjonen bare overlevde i Hollywood? Eller er Björk siste stadium i den kunstmusikalske utvikling (som musikkhistorikeren Alex Ross ser ut til å hevde i sin bestseller «The Rest is Noise»)? Og er ikke musikeres og komponisters tilsynelatende intime forhold til tradisjonen egentlig ganske så pervers? Og, by the way: Var ikke egentlig postmodernismen død?
Disse og andre kjetterske spørsmål vi bli forsøkt diskutert med to komponister som på svært forskjellig vis uttrykker kjærlighet til klassisk musikk i sine respektive kunstnerskap.
Herman Vogt har blant annet komponert en rekke stort anlagte orkesterverk, og har gradvis utviklet seg til det han nå betegner som en "fullblods romantiker". Han interesserer seg blant annet for komplekse klassiske formmodeller, eksistensielle problemstillinger og tonalitetens formdannende potensialer.
Marcus Paus er en av Norges mest framførte og aktive komponister og har vært representant for en nyorientering mot tradisjon, tonalitet og tilknytning til filmmusikk. Paus har omtalt seg selv som «anarkotradisjonalist» og har tidligere blitt assosiert med den skandinaviske estetiske retningen "retrogardisme". Han har markert seg som tilhenger av mangfold i musikken.
